Historien bak Steinway & Sons

Flyglene av merket Steinway & Sons har en nesten total dominans i verdens konsertsaler. Fabrikken ble etablert i New York av tyskeren Heinrich Engelhard Steinweg i 1853. Siden den gang har merket vært ensbetydende med kvalitet og innovasjon, og innehar i dag intet mindre enn 139 egne patenter. Steinwegs bror tok over firmaet i 1862 og anglifiserte navnet til Steinway.

I Lofoten er det i dag hele 10 Steinway & Sons tilgjengelig for allmenheten. Les mer om historien bak instrumentene her.

Et kjent merkenavn fra starten av

Flygelfabrikken bygde på 1860-tallet sin egen konsertsal – Steinway Hall – på Manhattan. Der hadde de også et utstillingslokale som publikum måtte passere på vei inn. Steinway Hall ble etterhvert et av de store kultursentrene i byen, som var på vei til å bli en metropol. I 25 år var Steinway Hall basen til filharmonien i New York.

For å møte en stadig større internasjonal etterspørsel, etablerte Steinway & Sons en fabrikk i Hamburg i 1880. Den dag i dag forsyner fabrikken i New York det amerikanske markedet, mens fabrikken i Hamburg ivaretar resten av verden. Firmaet vokste på en bølge av interesse for pianoet som instrument, noe ethvert møblert hjem måtte ha.

En lang vei frem til flygelet

Etter at Bartolomeo Cristofori oppfant «pianoforte» i 1707 – en utvikling av cembaloet som gjorde at man kunne spille både svakt og sterkt – tok det 100 år før det begynte å likne på dagens instrument. I 1817 sendte det engelske firmaet Broadwood selveste Beethoven et flygel som gave. Komponisten – selv en formidabel pianist – var svært interessert i utviklingen av pianoet. Broadwoods instrument hadde en kraftigere klang og et større omfang av tangenter, og inspirerte Beethoven til hans største sonate, nr. 29, den såkalte Hammerklaversonaten. I løpet av 1800-tallet eksploderte antallet pianomakere. Fra midten av 1800-tallet ble også offentlige konserter mer vanlige.

Svært mange av de store komponistene etter Mozart, skrev flere av sine beste verk for nettopp pianoet. Med en rekke briljante utøvere, som Beethoven, Chopin, Mendelssohn og ikke minst Liszt, vokste det fram en nesten hysterisk interesse for denne typen musikk. Den kan best sammenlignes med interessen for dagens største popartister. Pianoet fikk på denne tiden en svært viktig funksjon som formidler av all musikk, det være seg opera, symfonier eller kammermusikk. Alt kunne arrangeres for piano.

Konsertsalene vokste, noe som igjen krevde mer kraftfulle instrumenter. Samtidig stilte den nye generasjonen virtuose pianister større krav til instrumentenes mekanikk. Den måtte respondere raskt som lynet, men med jevne anslag. Samtidig som klangen skulle være stor og mektig, måtte instrumentet også kunne synge. Det var her Steinway & Sons virkelig tok ledelsen.

Pianoforte
Et pianoforte fra Met Museum

Fra jernbane til Carnegie Hall

Når flyglene ble kraftigere, økte trykket på harpen strengene er festet til. Harpen som tidligere ble laget i treverk, måtte til slutt erstattes med stål. Den norske pianisten og foredragsholderen Wolfgang Plagge forteller hvordan dette gikk til.

Etter borgerkrigen ble Andrew Carnegie kjent for byggingen av jernbanen i USA. Heinrich Steinweg skal derfor ha oppsøkt Carnegie og hans team av metallurger for å lære om støping av nettopp stål. Der fikk han hjelp av den tidens ekspertise på stål og beregninger av metallspenninger. Suksessen, særlig med jernbanebroer medførte at Carnegie gjorde seg rik. Da han forsto at Steinway hadde til hensikt å bygge et innovativt og nytt flygel ved hjelp av hans ekspertise, skal han ha utbrutt:

«Mr. Steinweg – build me the biggest and best grand piano in the world – and I will provide you with the best and biggest concert hall in the world!».

Og slik skal Carnegie Hall ha blitt en realitet i 1890. På innsiden av et Steinway & Sons har de den dag i dag tverrbommer formet som jernbaneskinner.

Flygelharpe
Slik ser det ut på innsiden av en Steinway & Sons model D. Trykket fra strengene utgjør over 20 tonn kraft.

Høy kvalitet over lang tid

Det finnes andre fabrikker som lager utmerkede flygler. Den dag i dag er det mange pianister som foretrekker Bösendorfer, Bechstein, Yamaha, eller siste skudd på stammen, italienske Fazioli. Også koreanske Shigura-Kawai leverer høy kvalitet. Likevel er det få  som har bevist sin kvalitet over tid som Steinway & Sons.

Edvard Grieg fikk en Steinway & Sons i gave til sin 50-årsdag i 1893. Flygelet står på Troldhaugen og brukes fortsatt til konserter, 127 år etter det rullet ut av fabrikken. I 1988 ble Steinway & Sons sitt flygel nr. 500.000 produsert. Instrumentet ble smykket ut med navnene til over 800 pianister og 90 ensembler, inkludert van Cliburn, Horowitz og Billy Joel.

Til tross for antallet, er ingen lik. Dette til tross for at de bygges med de samme materialene og etter de samme prinsippene. Hvert instrument får sin personlighet. Det er likevel ingen pianister som motsetter seg å spille på en Steinway & Sons.

Det er ikke helt uten grunn at Lofoten kan skryte av å ha hele 10 Steinway & Sons tilgjengelig for konserter. Lofoten Pianofestival samarbeider også med Steinway Prize Winner Concerts med egne konserter.

Les mer om festivalene her.

Steinway & Sons | Model D

Dette er den største modellen til Steinway & Sons og foretrekkes av de aller fleste konsertpianister i hele verden.

Lengde: 274 cm
Bredde: 157 cm
Vekt: ca. 500 kg
Antall tangenter
: 88
Harpetrykk: ca. 20 tonn
Byggetid: ca. 1 år

Fabrikk: Hamburg og New York
Produksjon: ca. 1300 instrumenter per år
Antall deler: over 12 000 – 80% av disse produseres på selve fabrikken
Treslag: lønn, gran, bjørk, og bubinga. Treverket tørkes i ca. 2 år før bruk.

Steinway i Lofoten